Tilbake

Laestadiusbergjunkeren og dens følgearter

En undersøkelse av fem lokaliteter for bergjunker i Sulitjelma

Saxifraga paniculata is a rare plant in Norway, and only known from three widely disjunct mountain areas. The plants in North Norway belong to ssp. laestadii, wich has been recorded at several sites in the Sulitjelma area. A survey of five stands was carried out in 1999. The results reveal strong similaritis in terms of associated species. 75 other taxa of vascular plants were recorded within 1 m distance of Saxifraga paniculata; 13 of these were commond to all five stands.

Sommeren 1999 gjennomførte artikkelforfatterne en undersøkelse av følgearter for Saxifraga paniculata ssp. laestadii på fem lokaliteter i Sulitjelmafjellene. Tre lokaliteter ligger i Saltdal kommune og to lokaliteter ligger i Fauske kommune.

Første funn av Saxifraga paniculata ssp. laestadii i Norge ble gjort av Lars Levi Laestadius i 1825 på Balvassryggen, like øst for Balvatn i Saltdal kommune, Nordland. Rundt 1900 ble bergjunkeren funnet av gruveingeniør Carl Fredric Carlson på vestsiden av Balvatn, på fjellet Rostnevarre. Siden den gang er det gjort flere funn av mindre isolerte forekomster i Sulitjelmafjellet, de fleste nyfunn ligger i Fauske kommunes del av Sulitjelmaområdet. Bergjunkeren vokser spredt over et område på ca. 75 km² i området sør for tettstedet Sulitjelma. I nord-sør retning er området om lag 19 km langt og, og i øst-vest retning er området 8 km bredt. Bergjunkerforekomsten på Rostnevarre er den største, med sammenhengende utstrekning på om lag 4 km. Forfatterne har gjennom de siste ti år forsøkt å følge med utvalgte forekomster av bergjunker, for om mulig å kunne få inntrykk av om dette er en plante i ekspansjon eller tilbakegang. Ti år er slik sett meget kort tid, og de inntrykk man har til nå er at enkelte små forekomster har gått kraftig tilbake, mens andre har ekspandert, sett i forhold til antall planter.

Alle voksestedene for bergjunkeren i Sulitjelma er meget like, den vokser på svakt hellende sørvendte bergflater og aldri i sluttet vegetasjon. Geologien på voksestedet er enten kalkglimmerskifer eller grå fylitt. Rosettene står i små furer i berget. Voksestedene er beliggende fra 680 – 760 meter over havet. Sommeren –99 ble det funnet en enslig bladrosett med bergjunker i blomst på en steinblokk i strandlinjen av Balvatn (600 m.o.h.). Både på Saltdals- og Fauskesiden av Sulitjelmaområdet er det funnet hybrider mellom Saxifraga paniculata ssp laestadii og Saxifraga cotyledon. På fjellet Dardi vest for høyfjellsgruvesamfunnet Jakobsbakken, har hybridene et utseende som står nærmest bergfrue, mens de hybrider vi har funnet i Balvassområdet står nærmest bergjunkeren. Skillene går i hovedsak ut på blomstens utseende, blomsterstandens form, kjertelhårenes farge og plantens lengde.

Likheten i voksested og økologi inspirerte oss til å gjøre en sammenligning av følgearter for bergjunker på 5 utvalgte forekomster. Metoden var enkel, alle arter i inntill 1 meters avstand fra nærmeste bergjunker ble registrert. Kartleggingen ga et resultat som viste at 75 ulike plantearter hadde blitt registrert. Av disse var 13 arter felles for alle bergjunkerforekomstene. 13 arter fantes på 4 av 5 forekomster, 10 arter fantes på 3 av 5, 10 arter fantes på 2 av 5 og 29 arter fantes bare på 1 av 5 forekomster.

Lappøyentrøst, Euphrasia salisburgensis ssp lapponica

Reinrose, Dryas octopetala

Rødsildre, Saxifraga oppositifolia

Bergstarr, Carex rupestris.

Slirestarr, Carex vaginata

Aksfrytle, Luzula spicata.

Fjellfrøstjerne, Thalictrum alpinum

Svarttopp, Bartsia alpina

Fjellsmelle, Silene acaulis

Blåklokke, Campanula rotundifolia (ssp. groenlandica)

Fjellkrekling, Empetrum hermaphroditum

Sauesvingel, Festuca rubra ssp. rubra

Tyttebær, Vaccinium vitis-idaea

Følgende arter fantes på 4 av 5 forekomster:

Bjørnbrodd, Tofielda pusilla.

Blokkebær, Vaccinium uliginosum.

Dvergbjørk, Betula nana.

Fjellkurle, Chamorchis alpina.

Fjelleiner, Juncus communis ssp.nana.

Fjellarve, Cerastium alpinum.

Fjelløyentrøst, Euphrasia frigida.

Flekkmure, Potentilla crantzii.

Harerug, Bistorta vivipara.

Kattefot, Antennaria dioica.

Polarlusegras, Huperzia selago ssp. arctica

Rabbesiv, Juncus trifidus.

Rypebær, Arctostaphylos alpinus.

Setermjelt, Astragalus alpinus.

I en artikkel i svensk botanisk tidskrift (1999) omtaler Erik Ljungstrand mulighetene for å finne bergjunker på svensk side av grensen. Han oppgir i artikkelen to viktige følgearter for bergjunker; Lappøyentrøst, (Euphrasia salisburgensis) og rabbestarr (Carex glacialis). Rabbestarr er ikke funnet på noen av de forekomstene vi undersøkte, heller ikke Rolf Nordhagen som foretok 10 ruteanalyser på Rostnevarre i 1933, fant den. Torstein Engelskjøn foretok ruteanalyser på Anna, og heller ikke han fant rabbestarr. Funnene i de ovenfornevnte ruteanalysene stemmer ellers godt overens med de funn vi har gjort, selv om de ikke er direkte sammenlignbare på grunn av ulik registreringsmetode. Nordhagen oppgir for eksempel følgende arter som konstante på alle prøveflater; reinrose, rødsildre, bergstarr, sauesvingel og aksfrytle.

Til sammen finnes det 7 adskilte lokaliteter for bergjunker i Sulitjelmaområdet. Sent på våren 1999 gikk vi på ski vestover mot Saltdalen, og fant faktisk en ny forekomst, denne er den vestligste av alle forekomstene og ligger bare ca 4 km øst for vannskillet mot Saltdal. (UTM: WQ 38 39)

Torstein Engelskjøn, for opplysninger meddelt i brev 1994.

Nordhagen, Rolf, 1965: Taxonomiske og økologiske studier over Saxifraga aizoon Jacq. i Norge. Blyttia, bind 23.

Ljungstrand Erik, 1999: Saulo-området – ett botaniskt eldorado i Pite lappmark. Svensk botanisk tidskrift, 93.