Consul Persson-historier

År 1891 eller -92 reiste consulen fra Bosmo og Dunderland. Han for over fjellet, kjørevei fantes ikke, og kom ned til Saltdalen. Ure møtte. Da sa consulen til Ure: "Ja, nu har jeg bestemt meg for å slutte med mitt arbeide i Sulitjelma". Da sa Ure: "Da må nok consulen vente med det, til consulen vet hva jeg har funnet nå".

Ure lå med noen menn nede på sletten. En minerer - de lå kanskje i telt - fikk ikke sove om natten for myggen. Han tok da med seg sin bor og ammunisjon, gikk oppfor bakken og slo ett hull i den mektige jernhatten. Da han sprengte så lå det under jernhatten 1 à 1,5 meter uforvitret ren Cu-kis. Dette ved nåværende stoll 1. (Ny-Sulitjelma, min anmerkning)

Consulen sa en gang: "Jag hadde aldrig fortsatt undersökningen om inte Hasselbom ljugit så godt". For eksempel om Kong Oscars-feltets uuttømmelige reserver av malm m.m.

Etter krasjen av Mettalurgiska Patent A/B, der consulen var med og hadde kausjonert for mange flere millioner enn han eide, så sa han till meg: "Engong egde jag 12 goda millioner, nu eger jag ingenting".

Å bli invitert på direktørsmiddager var det verste han visste. Jeg pleide å hente ham i Messen. En gang sa han: "Den som bare slapp", en annen gang: "Den som bare var hjemme igjen".

Consul Persson avskjedstale til funksjonærene en gang før min tid:
"Ja, nu vet jeg så vel at når jeg nu reiser hjem til Helsingborg så går dere opp på deres rom og setter dere og "super", og der sitter dere og super til jeg kommer tilbake hit."

Kjøp av Altens kobberverk.
I 1896 kjøpte consul Persson Altens kobberverk av det engelske selskap som hadde holdt Verket i gang siden 1820. Med på kjøpet fulgte Verkets spritrett. Hvor lenge spritretten ble brukt av Sulitjelma, vet jeg ikke. Hasselbom var en stund ansatt i Alten. Han gravde opp grunnen under den gamle smelteovnen, og fant så mye skjærsten at den var verd mer enn det consul Persson hadde betalt for hele Verket.

Hasselbom

En gang han var i Finnmarken, fikk han brev fra sin hustru som klaget over at hun aldri hørte noe fra ham. " Jag vet inte om du lever eller er død", skrev hun. Hasselbom telegraferte svar: "Jag er død. Hasselbom."

Jeg traff ham noen ganger på Grand Hotell i Bodø, der han satt og tømte den ene portvinsflasken etter den andre og sang. Jeg minnes to sanger;

1. Å jag har lurat bønder, och jag har lurat prest
   och jentor har jag lurat, 366 i min ungdom.
2. Takka vet jag turkarn, de sitta i devan.
   Å låter Odaliskern dansa utav bara fan.

Ure var bedt i Hasselboms bryllup på Grand Hotell i Bodø. Ure fortalte til meg;
"Vi fikk champagne til middagen og det var så godt tyckte jag och en Bodømann at då middagen var slut så gikk vi ut og kjøpte en flaska till." Da Ure våknet neste morgen og så opp, så fikk han det travelt med å dra sengteppet over hodet sitt. For både sengen og hele rommet gikk rundt og han måtte ligge slik bra lenge.

Når Hasselbom hadde selskap for funksjonærene på sitt rom, så brukte han å stenge dørene og stappe nøkkelen i lommen. En gang, sent på natten, bad de om å få slippe ut for å få sove noen timer. Han slapp dem ut og sa; "sova det kan herrarna gjøra i graven"

Sven Johan Ure

Født i Vestervik i Småland (Sverige) 14/4 1842 . Begynte som stenhugger i et granittbrudd. Kom så i kontakt med Alfred Hasselbom og drev med undersøkninger etter Vanadin-førende titanjern-forekomster.

En eller annen gang i årene 1877-84, da de første undersøkningsarbeidene var i gang i Sulitjelma, ble Ure av da levende brukseier C. Ekman på Finspong, sendt for å se på hans innmutninger ved Neverhaugens jernmalmforekomst lengst oppe i Valnesfjorden. Der fikk han høre om drift i Sulitjelma og reiste dit. Formann for arbeidet var Hans Joramo, som bodde i det eneste huset på Glasstulemmen - det brant ned 1954.

Da jeg kom til Sulitjelma i 1897 var Ure stiger ved Hopens gruber, som var eid av R. M. B. Schjølberg og Consul Persson. Da driften ble nedlagt, 1902 (?), kom han til Sulitjelma og var stiger ved Bursi. Han ble pensjonert 1921 og reiste hjem til Vestervik der han døde i 1926.

Da Consul Persson begynte driften i 1887, ble Joramo ansatt og var i min tid formann for veianleggene til sin død i 1922.

Ure-historier

Ure brukte ofte utenlandske ord f.eks.:
"J-sen i Saltdal gjorde konkurs med 20 000 kroners ballast.
"Bestell gjärna 2 stykker, før det er bra att ha en i reservoar

Ved et besøk i Hopen gruber;
"Ja, her går det så rent dårligt førr borrsmeen ha varit så sjuk. Han har fått en så djevla maggetarr".

Ure forteller: "en gång blev vi bjudna till kontorsjefen (Lindberg) og der fikk vi nonting som va godt og starkt, så vi var fulla i 3 dagar efterpå, og det kallades kreosot". Drakk dere mye, spurte jeg. "Ja, vi drakk så ungefær en flaska pr. mann"

"I dag så må jag få bjuda ingeniøren på kaffe førr jag har nonting som er så godt å slå i kaffen" Hva er det for sort? "Jo, amoniakk". ( Armagnac)

Ures handskrift var som "kråkføtter". En gang ble han kalt inn til kontorsjefen som sa: "Hör nu Ure, vi kan inte läsa den här rapporten". Ure : "När är den skriven?" Kontorsjefen: "För vel 2 veckor sen". Ure : "Hur kan ni förlanga att jag skall komma ihåg va jag skrev för 14 dagar sen!"

Kontorsjefen spør: "Hör nu Ure, vad kommer detta att kosta?" Ure svarer: "Jo, det kommer att kosta för det minstingen ett par tusen och 500 kronor.

Ure kommer til kjemisten med en kobberkisprøve. "Det här holder minst et par och 20 och en halv prosent kobber."

Anders Larsen

- den første nybygger som kom til Sulitjelma 1848

Da jeg kom til Sulitjelma 1897 var han så svak at han kunne ikke gå. Han lå i sin seng og røkte pipe. Bodde i det tømmerhus han hadde bygd på Sandnes. Båten han hadde med fra Rana, bruktes til grisehus. Jeg brukte gå inn å gi han en "buss" skråtobakk. Han trodde at han var 110 år, men det var nok feil, for i følge utklippsboken var han 102 eller 103 år gammel. Han døde kort etter min ankomst til Sulitjelma. Antatt at han døde i 1898 og var han da 102 år skulle han vært født i 1796.

Han var gift to ganger. I første ekteskap hadde han tre døtre og en sønn. En av døtrene kaltes "Drottningen" en annen "Keiserinnan". "Drottningen" ble gift med stiger Frans Petterson ved Giken-gruva og "Keiserinnan" med minerer August Karlson - kalt "Kalle Kanon"- da han i Sverige hadde hatt tjeneste ved artelleriet. I avisutklippet fra 100 års jubileet 1948, står det at tre av fire døtre i alderen 74 til 79 år var tilstede. Det må ha vært barn av andre ekteskap.

Palmberg

Han var født i Blekinge, kom til Sulitjelma som minerer i Giken gruve. Fikk en blokk over seg og brøt av lårbenet. På sykehuset lå han med et lodd på benet, men da sykesøsteren hadde gått og lagt seg så løftet han loddet opp i sengen. Resultatet ble at han ble låghalt. I stedet for invalidepensjon tok han ut pensjonen kontant. Så reiste han over Narvik til Holmbomerne i Njunäs. Men da pengene tok slutt så kom Holmbomerne tilbake med han og han havnet på "gamlehjemmet".

Da jeg i 1932 reiste fra Sulitjelma, var jeg inne på gamlehjemmet og sa adjø til de gamle Sulisgubbarne Palmberg, Sundstrøm og kona, Erik Eriksson m. fl. Jeg sa kanskje til bestyrerinnen at jeg syntes de hadde det riktig bra der. En stund etterpå ble det klaget over forholdene på gamlehjemmet. Direktør Qvale opplysta da at jeg hadde sagt til han " Om jag vetat att de hadde det så bra på gamlehemmet, så hadde jag stannat der och inte flyttat til Stockholm".

Palmerg fortalte; " En gång stod jag på en skjutbana i Christiania och skjöt prick. Brevid mig stod en ishavsskeppare som sa:" du som er en så god skytt, kanskje du vill bli med på min expedition til Spetsbergen". Palmberg ble med og jeg spurte han hvordan det gikk. "Jo, jag sköt så omtrent 200 stycker".

Under sitt opphold i Njunäs fant han en kvikksølvgang, som strakte seg et bra stykke inn i Norge. Han behøvde aldri kjøpe ved, for det var en "stenkolsgång" straks utenfor veggen. Det var naturligvis grafittskifer.

Jeg husker noen av hans historier. "En gång i Mavas drog jag upp en örret som var så stor att vattnet sjönk flera tum nær jag fått den på land"

En annen gang fortalte han om hvor mange bøffelokser han hadde skutt. Jeg sa da; "Jaså, Palmberg har varit i Amerika också". Men da tidde han.

Jonas Svensson

Han var født i Blekinge. Kom til Norrlandsbanan, da den bygdes. Var der "bränvinslangarespion". Han söp (drakk) med langerne og anmeldte dem etterpå. Kom først til Sulitjelma, siden til Alten, og da Alten ble lagt ned tilbake til Sulitjelma.

Fra den tiden han var i Alten fortelles følgende: Svensson og en kamerat skulle gå til en gruve som lå et bra stykke fra hovedgruva. Det var en telefonledning langs veien. Stolpene var merket med et nummer siden Otto Witts dager. Det var kaldt og storm, til slutt orket ikke Svensson lenger og ble liggende i snøen. Kameraten klarte å ta seg frem til folk og ropte stolpe nr. det og det, før han falt overende og sovnet. Det ble sendt folk ut og de fant Svensson liggende ved den stolpen som kameraten hadde oppgitt. Svensson var da aldeles stivfrossen. Så kom det ut et rykte om at han hadde forfrosset sin p....s. Han gikk da opp til direktør Qvale, knepte opp buksene for at direktøren skulle få se at det ikke var noe feil med hans p...s.

I Alten ble han gift med enken etter en forulykket gruvearbeider. I Sulitjelma var han ved sin død formann ved Grunnstollens stasjon i dagen.

Hvilken utdannelse Svensson hadde hatt, vet jeg ikke. Han var dog fullstendig inne i Sveriges historie.

Han fortalte en del historier, av dem minnes jeg et par.

1. "Ved en skjutsstasjon i Norrland var en gång en uppasserska som var mycket pen och myket lång. Så kom en provryttare, som tenkte skoja med henne och sa: Om jag ville ge frøknen en kyss, så måste jag få låna en stege. Hon svarade: Då kan ju han kyssa mig i r..a, så behöver han ingen stege."



2. "Två kända personer promenerade tillsammans på Norrbron. Den ena var general "Sven i helvete" (hvorfor han hadde dette navn se 3). Den andre var ärkebiskop Sundberg. Begge två brukade svära svårt. Så sa biskopen til "Sven i helvete": "Du Sven, du må inte svära så förbannat, för då kunde folk vi möter tro att det er du som er Sveriges biskop"



3. General Sven kom på slottet til kung Oscar 2. i anledning en "familjeaffär". Vad orsaken var vill jag inte omtala. General Sven var mycket ond. Kungen forsøkte lugna honom och sa: Men Sven då. Sven svarade; Sven, Sven, i helvete.

Finlendere

I utklippsbok nr.6 side 11 står "Fra rallardagene" en del som er aldeles usant. Dette hendte i begynnelsen av 1900-tallet. Det står at mannen var knivstukket og frøs i hjel på veien ned til sykehuset i Furulund. Det som er sant er at han ble funnet død i sengen sin etter umåtelig spritdrikking. At de kamerater som dro han nedover satte seg på skrevs over han da de kom til snøtunnellen og kjørte nedover til Giken, tror jeg er sant. Da de kom til Furulund kom de inn til meg som da bodde i posthuset. Der ville de sette i fra seg den døde i gangen min. Jeg fikk tak i formann Ludvig og han fulgte dem opp til sykehuset. At de senere stilte den stivfrosne døde mot døra, og at denne, da en sykesøster åpnet døren, ramlet over henne så hun besvimte tror jeg nok ikke er sant.

I utklippsboken nr. 6 side 97, finnes et utklipp av en svensk avis; "Svensk dødad i Norge". 1905. Dette har aldri hent. Men 1905 fikk en norsk arbeider (J. J..sen) ett knivstikk i ryggen, om enn ikke farlig, av en finsk arbeider. De kom begge fra fest i Furulund. Dette er det eneste tilfelle jeg kjenner til at finlendere har tatt på svenske eller norske arbeidere, men ellers sloss de finske alltid med hverandre.

En julaften kom det telefon fra Ny-Sulitjelma til Dr. Barth om at han måtte komme dit for det hadde vært slagsmål og knivstikking. Jeg fulgte med dit opp. Vi gikk rundt i brakkene, det var mange sårede, men ingen alvorlig. Så de fikk besked om å komme ned på sykehuset når de ble edru, for å bli plastret.

En annen jul hendte følgende: En finlender Kilpilainen hadde alltid tyrannisert sine kamerater. Kilpilainen lå døddrukken og da besluttet kameratene å ta hevn. De kokte en fem-liters kaffekjel og slo den over brystet hans. Det kokende vannet rant ned på sidene av brystet og når han etter noen dager hadde blitt edru og gått ned til sykehuset i Furulund, så hadde skinnet på brystet grodd sammen med skinnet på overarmene. Dr. Barth måtte henge opp mannen etter armene, slik at det brente skinnet ble løsnet før han kunne plastre sårene. Under hele behandlingen, som naturligvis gjorde svært vondt, jamret han seg ikke det minste.

På Jakobsbakken ble en finlender kastet på en rødglødende ovn av sine kamerater. Som arbeidere var de allment bra. Når de hadde spart opp en del hundre kroner sa de opp og reiste til Canada.

Diverse personer

Johan Olsen Fjeld

Han var av lappslekt og født på gården Fjeld nedenfor Hellarmo. Han hadde i flere år vært med løytnant Kjellstrøm ved dennes kartlegging av Sulitjelma-området. Da jeg kom til Sulitjelma var han tegner ved gruvekontoret. Han ga meg beskjed med det samme jeg kom, att han hadde uhelbredelig lungesott. Han døde snart etter jeg hadde kommet.

Det var under kartleggingen med løytnant Kjellstrøm att han fant "Fjeldgruvan".

Simon Olgani

I Bergverksnytt nr. 4, 1955, står: "fyrstesønnen Simon Olgani". Da jeg kom til Sulitjelma 1897 var Olgani "bremser" på Giken linbane. En del år før min tid kom det krav fra Russland om at han skulle sendes tilbake dit. Dette ble det ingenting av, hvorfor vet jeg ikke. Så gikk Olgani til direktøren og ba ham om at skulle det bli slik at han skulle sendes tilbake så "vara snäll och låta honom skjutas i stället". I Bergverksnytt nr.4, 1956, ser jeg at han omkomme ved et ras i Birtavarre gruve.

Dr. Scharffenberg

Scharffenberg kom en gang til fru Lindquists hotell på Finneide. Lill-Gina spurte om han ville ha en hel eller en halv øl til maten. Da spurte han: "Har ni ølrett, då?". Gina svarte: "Nei, men det går bra for det, for når det er ting på Fauske så bor sorenskriveren og de andre advokatene her på hotellet, og de rekvirerer alltid øl. Det ble mulkt for fru Lindquist.

Per Larsen, Grønli

Han levde flere år etter at jeg kom til Sulitjelma, og var da kaptein på småbåtene som gikk ned til Hellarmo. Han var en stor bjørnejeger. En gang sprang han og en såret bjørn rundt den store steinen som ligger ved siden av det nåværende politihuset. Han hadde en gammel børse som hanen var borte på. Han hadde en liten hammer som han slo til knallhetten med når han skulle fyre av skuddet.

Jens Monsa Bottenvand

Han var ofte i Sulis og solgte smør, ost m.m fra gården sin, samt mest båter fra Rognan båtbyggeri. Han fortalte: "En gang i midten av 1800-tallet fikk lensmannen i Saltdalen (Sulitjelma-området hørte da til Saltdalens lensmannsdistrikt) bud fra de svenske lappene at det lå en død mann på Risevannsmyren. Lensmannen gikk ut fra at det var en lapp, laget en kiste og fikk to mann med seg som dro kisten på en kjelke dit opp. Men det viste seg at det ikke var en lapp, derimot en storvokst svenske, så kista ble altfor kort. Så tok de og hogg hodet av han og la det løst i kista. Jens Monsa var bare en ung gutt da de kom dragende med kista forbi huset hans. Kisten ble begravd på Saltdalens kirkegård. Siden fortaltes at lensmannen ikke fikk fred om natten, for det stod noen og banket på døra og ropte; "gi meg tilbake mitt hode".

Alexander Smith
Bokholder i Sulitjelma 1896 - 1899.

De to eldste døtrene til direktøren begynte å gjøre seg til for ham. De satte blomster på hans pult på kontoret m.m. Dette likte ikke direktøren. De to røk i hop i et selskap hos Anfindsen, og det endte med at Smith fikk avskjed på flekken. Han hadde ikke et øre til gode på konto. Han samlet da sammen en del saker, blant annet det dekorasjonsskjold jeg ennå har, og som han hadde kjøpt på auksjonen etter kontorsjef Lindberg. Dessuten det fotografikamera som finnes i Sulitjelma, og som jeg har tatt mange bilder med. For dette fikk han 70 kroner av meg slik at han skulle kunne ta seg hjem til Helsingborg.

Smith var en stor krangelmaker. En gang Quale var trøtt og ikke ville gå hjem til Fagerli, fikk han ligge på mitt rom. Jeg våknet av at Smith kom smygende inn i rommet med en "vattenkarafin" i hånden. Jeg lot som jeg sov. Han gikk da frem og tømte karafinen i Qvales bukser for at Qvale skulle tro att han hadde "pinkat ner sig".

En gang hadde jeg fortalt for Smith at jeg i 1891 hadde tenkt å reise til Argentina, men at det ikke ble noe av. Så gikk han rundt og fortalte at jeg i Argentina ble gift med en svart indianerprinsesse, selv hadde jeg som ung rødt hår. Så fikk vi et barn som var "svart- og rødhåret", men da jaget kongen meg tilbake til Sverige.

Paulin Andersen

Han var halvt lapp fra Vassbotnfjell i Saltdalen. Om han arbeidet i Sulitjelma, eller bare var på besøk minnes jeg ikke. Han fortalte en gang for meg: "Hans mormor eide det eneste eksemplar av 6^te Mosebok som fantes igjen." Boken ble oppbevart i et jernbeslått skrin og dessuten med en jernkjetting i veggen. En gang kom han på kontoret til direktør Holmsen. Han oppga at han var sendt dit av arbeiderne på Jakobsbakken og kom med en del krav. Alle gifte arbeidere skulle få bidrag for hvert barn de hadde. Men for barn som de hadde med kokkene skulle de ikke ha noe bidrag. Gruvehestene skulle også ha pålegg på havrerasjonene sine m.m.

Så ble han sendt til asylet i Bodø, der han innbilte seg å være overdirektør. Fordi han var aldeles ufarlig, fikk han gå rundt å agere direktør.

Piano-Lund/Rosenquist

Pianist Lund kom en gang til Sulitjelma. Han brukte reise rundt å gi konserter. Jeg tror han var i slekt med handelsbestyrer H. Lund. En gang var han bedt om å spille oppe hos direktøren, men han måtte si nei, fordi dagen før hadde han vært utsatt for følgende; Han hadde blitt "trøtt" og sovnet. Da tok Rosenquist og noen andre og malte nesen hans ild-rød med rødt blekk, så han måtte holde seg inne en god stund. Men en tid etterpå fikk Lund anledning å hevne seg. Rosenquist hadde en kveld blitt "trøtt" og sovnet. Lund og noen andre tok da og malte med rødt blekk, ikke på hans nese, men på en annen del. Neste dag fortalte Rosenquist til meg at han hadde tjent flere kroner. De andre hadde betalt 25 øre titten for å få se rødmalingen hans. Jeg skulle få se gratis, men det brydde jeg meg ikke noen om.

Mr. Rees-historier

Det var rakørret-fest hos Anfindsen. Rees og jeg, som ikke spiste rakørret, satt ved siden av hverandre. Så la Rees inn sin rakørret i sitt lommetørkle, stappet det i lommen og sa; "Rakørret, gammalost og luddefisk äter jag inte". Jeg slapp ned min rakørret på gulvet og ga den et spark.

Rees bodde i vest-fløyen av Messen. I rommet ved siden av bodde to engelske Elmore-eksperter. Det var lemenår, dørene stod vel åpne og en lemen hadde kommet seg inn på rommet til engelskmennene. De gikk inn til Rees og sa att det var en "yellow rat" inne på rommet deres. Rees svarte at det er en "lemen". Dette oppfattet de som att han mente en "lemon" (sitron), og de sa da at de ikke hadde drukket så mye at de ikke så forskjell på en "Yellow rat" og en "lemon".

Dr. Barth

Doktor Barth het P. C. til fornavn. Han fortalte meg at det på en studentfest ble utdelt deviser, og hans lød;

Så stor en lort som P. C.
må være gjort på W. C.

Bang

Bokholder Hugås og Falch hadde lenge mistenkt at alt ikke var som det skulle med Bangs regneskaper. Etter kontortidens slutt gikk de inn til kontorsjef Sjøstedt og sa det til ham. Sjøstedt svarte: "Det er umulig, her er så nøye kontroll". Imidlertid fremgikk en hel del og blant annet; Bang hadde kjøpt barnevogn. Det skrev han i kassaboken under "Jernbanens konto, rullende materiell". Om Sjøstedt sa han skulle gå på posthuset og kjøpe frimerker for 100 kroner, så oppførte han i kassaboken 100 kroner, men kjøpte frimerker for bare 80 kroner. Bang hadde slekt som betalte hele skylden hans og han slapp dermed å få avskjed. Meg lurte han også ett par ganger.

Besøkende i Sulitjelma

Utenriksminister Douglas

Douglas kom til Sulitjelma år 1900. Direktør Knudsen flagget med unionsflagg, enda unionsmerket da var tatt bort i Norge. Douglas hadde flere personer i sitt selskap, som fikk ridehester, men han selv gikk til fots eller rodde helt til Kvikkjokk. De overnattet i Tarrekaise og der fisket Douglas røye. Det foregikk slik at en mann rodde over med sluken til den andre siden av elven og Douglas stod og veivet inn. Min søster Elin var guvernante i flere år for herrskapets døtre.

Gustaf Lewenhaupt, den såkalte "Askögreven" med fru og envoyé Due med fru var her i 1901

Lewenhaupt gikk på bjørnjakt i Nordalen. Det ble stor mulkt, da en utlenning må ha jaktkort, men Verket betalte.

Lewenhaupt fortalte: "Det var uroligheter på Kreta og som sjøoffiser var han med der på et svensk fartøy. Samtidig kom et russisk fartøy. Lewenhaupt ble invitert ombord til russerne og der ble det et "storsupande". Då russerne var passelig fulle, så begynte han å lyve for russerne om hvor store krigsfartøy og kanoner som Sverige eide. Han gikk ut fra "at av fulle folk får man høre sannheten". Så begynte russerne å fortelle om sine store krigsfartøy, kanoner m.m." Envoyé Due, norsk sendebud i Russland fortalte; "Han var kalt til audiens hos den russiske keiser. Da så han at først begynte keiseren å skratte og siden de andre nærværende. De pekte på buksene hans og da merket han at han hadde glemt å kneppe igjen alle bukseknappene sine.

Oberst Georg Stang med fru, generalstabssjefen Hansen og kapten Spörck i Sulitjelma en gang før 1905

Jeg var med dem i Giken gruve. Stang, som hadde gått Stockholms Bergskola, var meget interessert i det han fikk se. Da vi kom ut av gruven sto en flokk barnunger som vel var nysgjerrige på å få se hvordan en general så ut. Generalen måtte "slå lens" og det gjorde han mitt foran ungene, uten så mye som å vende ryggen til dem.

Spörck reiste på hjemveien innom Rognan for å treffe de to søstrene Spörck som drev hotellet på Rognan. Han trodde han var i slekt med dem.

Storhertugen av Oldenburg og prinsgemalen av Holland

Disse var en gang på besøk i Sulitjelma. De satt mest i Messen og festet. Andfindsen fikk "Oldenburgske husordnen" og Sture Henning en hollandsk orden. Ingen av dem var i gruvene og ingen var sjuk, ellers hadde kanskje jeg og Dr. Barth fått hver sin "husorden".

Da de reiste og gikk ned til båten ved Butikk-kaja sto en del folk for å se på. Prinsgemalen var da så " på kulan" at tilskuerne fikk seg en god latter.

Marks von Würtenberg 22/6 1922

Han var representant for Sverige i "Renbetes-kommisjonen" og kom med den norske lappfogden Østerberg fra Saltdalen via Skaiti til Balvanns-hytta. Jeg var der da sammen med botanikeren Andreas Notö og sønn, samt min sønn Arne.

Marks von Würtenberg ønsket å reise med første hurtigrute fra Bodø og sørover. Jeg sa til ham da at det skulle gå om han kunne være i Furulund når siste toget gikk nedover. Arne gikk til Jakobsbakken og telefonerte til kontoret at de skulle ordne båt på Kjelvatn med skyss derfra til Furulund, samt at toget skulle vente lengst mulig. Det gikk bra og han kom i god tid.

Betsy Kjelsberg

Hun var i Sulitjelma på 1910-tallet, og gikk rundt på inspeksjon i brakkene. Det var hun som fikk slutt på vegglusa. Hvordan dette gikk til kan jeg fortelle:

Da jeg gikk forbi husene på Giken, så jeg ofte at folk stod utenfor brakken og slo løs bordene som sengene var laget av, deretter vasket de bordene rene. Dermed ble vegglusa som om dagen satt i sprekkene mellom bordene fjernet for en stund. Betsy K som gikk omkring overalt, fikk vite dette og fikk overtalt Direktør Holmsen til å skaffe jernsenger. Dermed var det helt slutt på vegglusplagen.

Det kom ofte nye arbeidere fra Lofoten og de hadde kakerlakker med seg. Om vinteren når det ble skikkelig kalt en dag, ble sengene tatt ut og fikk stå til om kvelden. De stivfrøsne kakkerlakkene ble kostet sammen og brent, for man trodde at det ble liv i dem igjen når det ble varmt om våren.

Så kom Betsy K til meg om en annen sak. I en del brakker, f.eks. i "Storbrakka" i Charlotte, bodde arbeiderne og deres kokker sammen i et stort rom. Den ene enden av rommet der kokkene lå var atskilt fra mannfolkene med et forheng. Mannfolkene passet på at kvinnfolkene fikk være i fred. Men Betsy K ville at jeg skulle ordne det slik at kvinnfolkene fikk egne rom. Dette ble også gjort, men det viste seg at det var "mindre heldig".

Festligheter

Fylleri-historier

Kontorsjef Lindberg 1890-90

Då jeg kom til Sulitjelma bodde jeg i det gamle kontoret, en trappe opp. Lindberg bodde også på kontoret, i rommet ved siden av meg. Jeg hørte ofte at det skramlet i gangen utenfor mitt rom. En gang åpnet jeg døren og så da en dampkjøkkenjente som kom til Lindberg med en vaskebalje full av ølflasker. Det var hans morgenøl.

Så reiste han, fulgt av formann Ludvig, i 1898 til doktor Vesterlund, "Enkjøpingsdoktorn". Da doktoren fikk vite om Lindbergs "sykdom", så sa han at "den sortens pasienter befattet han seg ikke med". Siden ble Lindberg sendt tilbake til Helsingborg og ble innkvartert i en prestefamilie.

Om Whisky

Da jeg var ansatt ved Bamle Apatittgruver kom det en gang i begynnelsen av 1890-tallet en norsk-amerikansk lege dit. Han hadde med seg Whisky. Vi likte ikke smaken. Siden kom Whisky til Sulitjelma. Da vi bød lensmann Kjelsberg på pjolter så sa han; "Ja, det her var ikke verst, men jeg tror at når en blir vant med det så kan man unnvære den seltersen"

Russisk vodka

Det brukte å bli tatt ut noen arbeidere som fikk reise på studietur til Russland. Jeg spurte en av disse hva han likte best i Russland, og fikk til svar; "Vodka smaka som dårlig hembränt". Det var alt han visste.

Margbeinsfesten

Det var margbeinsfest hos direktør Knutsen. Etterpå satt vi og drakk kaffe. Det ble servert sandbakelser. Ingeniør Quale satt og røkte sigar og la asken i en sandbakelse, som siden ble omdøpt til å hete askebeger. Direktørens to eldste døtre var også der, men det var ingen som brydde seg om å underholde dem. Derfor ble direktøren rasende og skrek: "Ut med dere, og kom ikke tilbake før dere får bedre folkevett". Neste dag gikk datteren Gudrun rundt hos dem som hadde vært på festen, gråt og bad om forlatelse for farens opptreden. Samme aften gikk en stor del av de som ble utkastet på visitt til direktøren. Men jeg holt meg unna i nesten et halvt år. Sture Henning var hos direktøren og jeg ble invitert dit.

Kasserer T.s fødselsdagsfest

Han bodde i det gamle kontoret, en trappe opp. Han holdt stort kalas. Frempå natten la noen av gjestene merke til at bokholder P. H..sen, som også var innbudt, ikke var kommet. De gikk hjem til ham. Han hadde da lagt seg, men de svøpte han inn i en filt og bar ham ned til de andre.

En av gjestene som hadde fått nok, ramlet overende på gulvet og ble liggende. En annen skulle hjelpe han opp, men ble også liggende. Rett som det var måtte noen ut på verandaen å "slå lens". Det var et vindu fra verandaen mot et par gjesterom. En av dem tok et baksteg og satte baken inn gjennom et vindu. Da det var tid for å gå hjem ble det sendt bud til nattevakten at alle lamper i Furulund skulle slokkes. Det var forresten "bågelamper".

Studentfesten

Det var fest i Messen for alle funksjonærene samt damer som hadde tatt studenteksamen. Vert var folkeskolebestyrer From. Ved hans side satt eldste datter til Quale, samt en folkeskolelærerinne som var student. Festen begynte med en drink som Støre hadde kokt i hop. Så måtte noen av gjestene springe ut på verandaen for å "slå lens". Da ropte From:" Hva é det der før et førbannet renn, pess under bordet". Hvordan festen sluttet vet jeg ikke, for jeg og ingeniør Tangen passet på å stikke av i god tid.

Avskjedsfesten for Leire i 1899

Festen begynte på formiddagen hos Anfindsen med mat og mange drammer. Fru Anfindsen syntes at det ble for mange drammer, så da karaffelen var tom for andre gang fylte hun den med vann og satte den inn. Da gikk jeg hjem, men de andre gikk og satte seg til å drikke punsch nede i direksjonsvillaen. Så var alle ugifte innbudt til direktøren på aftens. Den eneste av dem som var edru var Leire, de andre var godt fulle. Dagen derpå, da direktøren hadde fått vite om festen hos Anfindsen, kom han inn på mitt kontor. Der traff han Anfindsen og de røk i hop. De slo i bordet m.m., men neste dag var de gode venner igjen.

Lapper

Hodeskallen ved Mavas

Da vi en gang var i Mavas, ved østre enden av sjøen, gikk Maja opp til en myr for å lete etter molter. Der fikk hun se en hodeskalle ligge på myra. Siden hørte jeg av lappene at resten av den døde lå på den andre siden av sjøen. Etterpå fikk jeg høre av en svensk formann fra blyglansskjerpene på den svenske siden, at en arbeider hadde reist fra skjerpene for å komme seg til Norge. Ingen hadde siden hørt noe fra han. Han var ikke helt normal.

Lappgraver

Da veien fra Jakobsbakken og ned til Fagerli ble anlagt (før var det bare en gangsti) fant man på østre side av gangstien rester etter en del barneskjelett. Disse ble av veibyggerne begravd ved siden av den nye veien. Det var her tydelig en gammel begravelsesplass for barn som døde under oppholdet i Sulitjelma.

Høyt oppe i Kock-hammeren fant stiger Holien skjelettet av et barn, gjemt i en trang hammer og dekket til av en tiløkset planke. Så det vistes at barnet var blitt ordentlig begravd.

Den døde lappen i Saaki

Når lappbarn døde under lappenes opphold i Sulitjelma ble de begravd her. Men en voksen som døde her skulle fraktes til Sverige og begraves på kirkegården i Kvikkjokk eller Arjeplog. De døde ble tatt med når lappene flyttet hjem. En lapp som døde i Sulitjelma hengte innsydd i et reinskinn i en bjørk ved Saaki, hele sommeren.

Et lappbarn begravet

Høyt oppe ved Willumselven ble det funnet rester av et lappbarn som for lenge siden hadde blitt ordentlig begravd der. Han lå i et hulrom i fjellet og var innestengt av en planke, som var hugget til av en tømmerstokk. Dette ble anmeldt til lensmannen, og så fikk vi beskjed om at barnet skulle begraves på kirkegården i Sulitjelma. Jeg var der og samlet i sammen benene i en sekk.

Lappbarn-mumier fra Misvær

Dr. Barth hadde hørt at det i Misvær lå et par aldeles inntørkede mumier av lappbarn. Han søkte om å få dem sendt til et eller annet museum. De lå i hans kjeller. Så en dag det var selskap hos Barth gikk en tjenestejente ned i kjelleren for å hente noe. Hun kom opp aldeles vettskremt og skrek at det lå et par døde barn der nede.

Hos lappene ved Tjalalves

Vi kom en gang til en lappleir ved sjøen Tjalalves. I et telt gikk jeg og Rosenquist inn og ble budt på kaffe. Så var det en liten lappgutt som begynte å gråte. Lappmammaen forstod hva han ville og holdt han inn til varmen. Der gjorde han fra seg. Så ropte hun på en liten lapphund som først spiste opp lorten og etterpå slikket ungen ren i baken. Da sprang Rosenquist ut og kastet opp.

I et annet telt gikk kasserer T.berg og postfrøken Holmbo inn. De var ikke gift da, men ble det senere. Lappgumman spurte om de var gift. Ja, svarte T.berg. "Har ni många barn", spurte hun. "Ingen barn", svarte T.berg. Da pekte lappgumman på T.berg og sa; "Du ä later, du".

Lappen og de tre prestesønnene

En lapp fra Kvikkjokk satt hjemme hos meg på Sandnes. Han ble budt på Whisky-grogg. Han slo i selv. Da jeg syntes det ble for mye Whisky i glasset, sa jeg: "Skal det inte vara selters också?". "Jo, takkar så mycket, men mycket lite", svarte han. Han trodde det var noe ekstra godt som han skulle "krusa" for. Utenom lappen var det tre bokholdere til stede. De var alle prestesønner. Så fortalte lappen; "Presten i Kvikkjokk leide inn en kløvhest av en lapp, hesten gikk ned i en sprekk i isen og brakk et ben. Da tok presten frem en 100-kroning og ga til lappen. "Og det var godt gjort, til å være en prest", sa lappen.

Han ble godt full, de tre prestesønnene dro han med seg til Furulund og slengte han inn hos formann Ludvig.

Diverse om dyr i Sulitjelma

Varg.

I de 35 år jeg var i Sulitjelma har bare en varg blitt skutt nede ved Langvatnet, nemlig ved Hellarmo. Den ble skutt av stasjonsmester Hugaas. Vargen hadde bare ett ben, antakelig skadeskutt.

I begynnelsen av 1900-tallet reiste Maja med postsleden på isen ned til Hellarmo for å hente noen. Vår hund "Trofast" var også med. På turen nedover så de en død rein, som lå på isen mellom Furuhaugen og Grønli. På tilbaketuren fikk de se en varg, som lå og åt på reinen. "Trofast" sprang dit, vargen sprang og hunden etter den opp gjennom skogen. Trofast kom en time senere hjem uten spor av at han hadde vært i slagsmål med vargen. Neste aften lå det fullt med jegere både på Furuhaugen og Grønlisiden. Da det begynte å skjømmes kom vargen. En jeger skjøt, men bommet og vargen forsvant oppover skogen.

En dag omkring 1910 vistes vargspor nede ved den nye kirkegården. Neste dag skulle jeg til Sagmo. Ingeniør Kjølseth fulgte med, bevepnet med en stor revolver. Det var nysnø, så sporene var lette å følge. Vargene hadde gått i samme spor, men så snart de så en busk som stakk opp av snøen gikk en varg ut av sporet og frem til buska for å se om det lå noen nedsnødd hare eller rype gjemt der. Siden gikk den tilbake til sporet og så fortsatte de til de kom frem til køreveien, som de så fulgte og dermed kunne sporene ikke lenger sees.

Ved kvartsbruddet nedenfor Sagmo så Holien, som arbeidet der, en varg gå forbi. Han trodde det var en hund, men samme dag så en mann et dyr gå over veien straks nedenfor husene på Jakobsbakken, og han var sikker på at det var en varg. Det var antakelig den samme som Holien hadde sett.

Student Lewin var en gang hos oss i Mavas. Han gikk ensom hjem og skulle til Balvatn, der han hadde båten liggende. Da han hadde kommet et bra stykke på vei fikk han se at flere, noe han trodde var lapphunder, fulgte etter ham, hele tiden på ganske lang avstand. Så kom han til lappleiren og der fikk han vite at det ikke var lapphunder, men varger som han hadde hatt selskap med.

Jerv

En gang jeg var på hjemvei fra Jakobsbakken fikk jeg se et bredt spor ved siden av veien straks nedenfor Helsingborgbrakka. Sporet kom fra Kjelvatn. Det hadde vært skare og over skaren et par desimeter nysnø. Jeg trodde naturligvis at det var vargspor. Sporet fortsatte helt ned til Kisthammeren. Da hørte jeg det raspet i skaren og en mørk rygg for frem over veien like foran meg. Den fortsatte på andre siden av veien mot skogen. De korte bena kunne jeg ikke se.

Det hendte ett par ganger på Jakobsbakken at rein, som ble jaget av jerv, sprang inn i yttergangen på brakkene, men da forsvant jerven.

I Bergverksnytt nr. 10, 1955, står det at Adolf Gullesen har skutt en jerv, men ikke at det var i Norge. Gullesen jaktet ofte på den svenske siden, ryper og gås, så kanskje var det i Sverige han skjøt jerven.

Lodjur = Gaupe

Skolebarna fra Ny-Sulitjelma brukte å gå fra skolen på Sandnes opp stigeveien nedenfor snøtunnelen som gikk opp til Hankabakken. Der fikk de se et stort dyr som lå og solte seg på en hammer. Da de kom frem til Ny.Sulitjelma tok de frem sine lærebøker i Zoologi, og alle mente bestemt at det var en gaupe de hadde sett. Neste dag fulgte noen jegere sporene etter gaupa til Lomi og derfra innover mot Sverige.

Oter

Bare en gang har oter blitt observert ved Langvatn. G. J. Tangen og byggmester Strand rodde ned til Furuhaugen, det var i isløsningen på våren og det lå isflak nede ved "Klubben". Der dukket det opp en oter mellom isflakene.

På den svenske siden finnes oter, det fremgår av at et av de sydligste fjell i Sulitjelma-massivet betyr "oterfjellet". Dessuten finnes det oter ved Fauske. Kanskje fantes oter i Langvatn før i tiden, da Langvatn var rik på ørret.

Ekorn

Ekorn hører ikke hjemme i Sulitjelma. Men ett år var det "ekorn-vandrings-år". Da så man noen nede i skogen ved Kjelvatnet, de kom nok fra Saltdalen. I 1955-56 kom ekorn helt ned til Furulund

Elg

I min tid i Sulitjelma hørte jeg fortalt at man en gang sett spor av elg på Risevannsmyrene. Men under siste krig så man noen ganger elg. En ble skutt på Furuhaugen.

I 1955-56 kom flere elger helt ned til Skjønstå.

Om rein

Når en lapp går med en løs rein, så går reinen tett bakom lappen. En gang jeg gikk fra Giken til Furulund, veien er bratt nedover på nersiden, kom en rein etter meg. Jeg ville at reinen skulle gå forbi meg, men det ville han ikke, i stedet begynte han gå bak meg slik at jeg kjente hornene i ryggen. Jeg ventet hele tiden at han skulle knuffe meg utenfor veien, men da vi kom ned til husene i Furulund, så gikk han fra meg. Han gikk siden i flere dager rundt i Furulund og tigget mat.

På Jakobsbakken fikk en rein tak i "sats" etter "hjembrendt" som smakte så godt at han drakk hele "satsen". Etterpå gikk den "dødfull" i flere dager.

Om rypeunger

På vei til Jakobsbakken, et stykke nedenfor Brobakken, var i veikanten en stein som jeg brukte å sette meg å hvile på. Jeg brukte på den tiden komager. På den ene siden av steinen var det kratt. Så kom det ut av krattet 5-6 små rypekyllinger og la seg ned rundt mine komager, de trodde vel de kunne gjemme seg der. Men så kom rypemoren ut av krattet. Hun for mot meg, flakset og hakket på komagene, og så fikk hun ungene med seg inn i krattet.

En lignende episode var jeg ute for på min tur til Kvikkjokk i 1902. Det kom da en flokk småkyllinger som la seg ned rundt mine komager. Deres mor, en Heilo, fløy over hodet mitt og skrek til hun fikk ungene med seg.

Om hunder

Vår hund "Trofast" var av samojedslekt, født i Kirkenes. Han kom til å tilhøre en omkringvandrende svensk skreppekremmer og drog hans kjelke med varer. Når svensken var full dro hunden også han på kjelken. Han forstod nok at hans eier ble full av de flasker han satte for munnen. Så fikk Palmberg "Trofast", og jeg den av Palmberg.

Da "Trofast" kom til oss og fikk se en flaske ble han aldeles vill og skjelte det beste han orket. Men det sluttet han snart med. En gang jeg var på vei fra Sandnes til Furulund og "Trofast" var med, møtte vi to luffere på veien. Da de hadde gått forbi oss, snudde "Trofast" seg og gikk og luktet på den ene. Denne vendte seg rundt og sa til meg: "er det ikke hunden til Palmberg?". Han fortalte: "Da Trofast var liten hvalp lå han i sengen med meg i Kirkenes"

En gang på Jakobsbakken hadde "Trofast" vært i slagsmål med en hund som tilhørte "Moses". De sloss så grundig at de måtte sendes ned med linbanen i hver sin kibbe. "Trofast" hadde den feil at han bet ihjel mine kaniner. Det kurerte jeg han for ved å binde fast en ihjelbitt kanin rundt halsen hans der den fikk sitte i flere dager.

Da "Trofast" ble gammel og så at vi kledde på oss for å gå ut, så gikk han og gjemte seg. Dessuten var han full av "hundbendelorm", som vi kunne finne på gulvet. Vi måtte avlive han i 1922.

St. Bernhardshunden

En gang ca. 1905 fikk jeg låne en stor og meget forstandig St. Bernhardshund av fru Lindquist på Finneide. Bekken som kommer fra Mons Petter og forbi posthuset der vi bodde var åpen og ikke dekket av steinheller sånn som nå. Så snart hunden fikk se barna våre, Esther og Arne, komme for nær kanten av bekken, så var han straks der og tok dem med munnen om armen og dro dem bort.

En gang skulle jeg og min assistent Ole Bachke opp til Ny-Sulitjelma. Det var nysnø og en vei var blitt trampet fra Giken og oppover. Så Skulle Bachke gå en snarvei, gikk ut av sporet og inn i løssnøen. Det fikk han lov til, men da jeg skulle følge etter, hugg hunden meg i armen og dro meg tilbake til den oppgåtte stien. Jeg måtte siden sende hunden tilbake. Han "draglade" så det rant ut av han, noe Dr. Barth mente kunne være farlig for barna.

Bjørnjakten ved Mavas

I september 1908 var jeg med Maja og begge Bjørnåsene (to brødre med navnet Bjørnaas) ved Mavas. Vi var ute for å sette garn på sydsiden av sjøen. På en treløs odde nede ved sjøen fikk vi se en bjørn som gikk og slikket i seg krøkkebær. Odden kaltes siden "Bjørnudden".

Så rodde vi tilbake til hytta og hentet gevær. Jeg hadde et Colt repetergevær, Bjørnåsene hadde hvert sitt hagl-gevær. Det begynte å bli mørkt, men i en uttørket bekk bra langt oppe så vi bjørnen gå og beite. Einar Bjørnaas, som så best, fikk mitt gevær og skjøt. Bjørnen la seg ned og Einar sa: "Nu fikk vi ham", men straks derpå skrek han: "Nu kjem han og tak er".

Fordi en bjørn har vondt for å springe i nedoverbakke, så ruller han seg nedover, og rullet over meg og ble liggende et par meter fra meg og blåste ut blod. Siden sprang han sin vei. Det var da ganske mørkt. Bjørnåsene turte ikke skyte, fordi de trodde han lå oppå meg.

Neste dag fulgte vi sporene etter bjørnen. Der han hadde hoppet over en bekk, syntes blod i vidjekjerret på begge sider, så kulen måtte ha gått tvers gjennom brystet eller magen. Vi fulgte blodsporene ned til sjøen, der bjørnen hadde hoppet ut i og badet.

Lappene fortalte at når en bjørn er skadeskutt så bader han, legger seg under en hammer, biter av seg hår, stapper hår i såret og ligger siden og "leger" seg.

Samme dag kom min assistent A. Fr. Blom til Mavas. Tredje dagen hadde Bjørnåsene fått tak i en lappungdom med en hund som skulle være den beste bjørnhund som fantes. De rodde til sydsiden. Jeg, Maja og Blom med sin hund gjorde det samme. Jeg hadde slått meg i et kne da jeg rullet rundt med bjørnen, så jeg måtte gå med en krykke under armen.

Imidlertid hadde Bjørnåsene truffet på en bjørn bra langt oppe i fjellet. Einar B skjøt, men bommet. Da lapphunden fikk se bjørnen sprang den og gjemte seg bak lappgutten.

Vi som satt i båten hørte skuddet, vi var da bare 10-15 meter fra stranden. Så kom det luffende en stor hunnbjørn med en bra stor unge og en liten unge nede i strandkanten. Blom ble så redd at han tok begge hendene om snuten på hunden sin. Men bjørnene tittet ikke engang på oss, de bare luffet videre.

Einar B. fikk en god stund etterpå såkalt "bjørndilla", han så bjørner over alt. Da dette gikk over fikk han "fiskedilla", han så store fisk i garnene selv om de var tomme.

Da Blom kom tilbake til Sulitjelma, så fortalte han om børneaffæren, til tross for at han ikke selv var til stede den dagen i Mavas: "Bjørnen lå over Carlson, men jeg slo den med børsepipen over ryggen så børspipen ble bøyd og bjørnen sprang sin vei". Men hvordan det gikk til da børsepipen ble krokete var det en av oss som så: Da vi kom hjem til hytta vår skulle Blom gi hunden mat, en brødbit med margarin på som han la på en stein. Hunden luktet på brødskiven, men ville ikke smake. Da ble Blom sint og skulle slå til hunden, men den dro seg unna og børspipen slo i steinen og ble krokete.

Neste år hadde jeg skaffet meg en tysk drilling, men det året var det ingen bjørn å se. Derimot fant jeg likeledes på sydsiden en rekke "bjørnsenger". De lå i nordvent vidjekratt. Bjørnen gjør i fra seg mens han sover, så nedenfor "sengen" lå en voll av lort som så ut som griselort. Når høsten kommer og det er slutt på bær og "kvanne" går bjørnen ned i Saltdalen og slår ihjel sau, som når de får se en bjørn springer oppover bakkene akkurat som bjørnen. Siden går bjørnen til skogene i Sverige og legger seg i hi.

Diverse fra Sulitjelma

Grunnmuren ved Jakobsbakksveien

På vestre side av veien, på sletten nedenfor Brobakken, synes ennå grunnmuren til et hus som tenktes oppført der, antakelig  i 1892.

Direktør Vatter og gruveingeniør Schüts gikk begge og "slog" for en pen jente på dampkjøkkenet. Så bestemte Vatter at Schüts skulle flyttes nærmere Jakobsbakken og ha oppsikt med arbeidene der, slik at Vatter ble alene om jenta. Det ble dog ingenting av husbyggingen da Vatter i 1892 sluttet i Sulitjelma og Schüts giftet seg med jenta.

I 1905 omkom to menn samme dag ved ulykker i gruvene. En var fra "A" og en var fra "S" Navn på de to vil jeg ikke nevne her, men de finnes i Copiboken under "Olyckshändelser".

De to forulykkede ble ført til bårehuset som da lå ved veien til Bursi. Jeg fikk beskjed at begravelsen for "A"-gutten skulle skje neste søndag og jeg gikk dit sammen med Rosenquist. Men det kom ikke noe begravelsestog. Jeg fortalte det til Doktor Barth som fattet mistanke om at det var noe galt i veien. Han sendte jordmoren, frøken Uhlen og en sykesøster til bårehuset. De åpnet kisten og fant da at der lå "S"-gutten. "A"-gutten som skulle begraves i Sulitjelma var sent til "S", ikke i en kiste, men på en sykebåre. Dr. Barth underrettet presten som dog mente det ikke var noe å gjøre ved det, da det ved jordfestelsen ikke ble nevnt noe navn. Han ba Dr. Barth om å snakke med alle som kjente til saken og be dem holde absolutt tyst. Att man i "S" ikke merket misforståelsen kan bero på at det da var meget varmt, så gutten var begynt å gå i forråtnelse. Men formann Ludvig Hansen hadde nok greie på hvordan det var fatt ettersom han avbestilte begravelsen i Sulitjelma. Antakelig ville han vente til han hadde fått høre hvordan det hadde gått med gutten som ble sendt til "S".

Men så kom Maja (Carlsons kone m.an.merk.) og fortalte hele historien for meg. Det var naturligvis frk. Uhlen som ikke kunne holde tett.

Høsten 1915 var vi i Mavas. Min hustru Maja skulle nedover sjøen og hadde en gammel lapp til å ro. Så fikk hun se en "hägring" i luften: på et isflak stod en isbjørn og ristet på hodet, slik man ser på Skansen. Så viste hun "hägringen" til lappen som så opp, svor en stund og ville ikke se mere opp. Så forsvant hägringen.

Da jeg kom til Sulitjelma fantes det på Granhei, jeg tror det var fem stykk graner . De var da døde av svovelrøken. De var antakelig plantet der. I 1900 tok jeg et fotografi av en bokholder som var 1,90 meter lang, stående inntil den største granen. Bildet viser at granen var ca. 20 meter høy. Granene er nå hugget ned.

Ett par dager etter torvbrakken brant, kom bokholder "H". og en kamerat og fikk se at taket var nedbrent, men veggene stod igjen. De fant en kjøttklump liggende på golvet. "H" mente det var en reinstek, men kameraten mente det var et innebrent menneske. Armer, ben og hode var borte. Da tok "H" sin kniv og skar av en bit og bød hunden sin som luktet på biten men ville ikke smake. Kameraten fortalte at "H" tok kjøttbiten og smakte. Jeg brukte siden å kalle "H" for Norges eneste nålevende menneskeeter.

Kroppen ble undersøkt i Sulitjelma og man kom til det resultat att det var en mannsperson og at armer, ben og hode var blitt avslått med en "trubbig" gjenstand, f.eks. en stein. Lensmannen foretok sokning i elven, men uten resultat. Så ble kroppen sendt til Oslo der man mente at de saknede delene brant opp. Så ble kroppen begravd i Sulitjelma.

En lørdagskveld på 1890-tallet mobiliserte kontorsjef Lindberg noen arbeidere til å møte opp. Så kom han med et bord, en stol og en korg med brennvinsflasker. Så satte han seg med bordet, stolen og brennvinskorgen et stykke fra der vegen skulle begynne. Da veien var ferdig til bordet, fikk alle mann et glas brennevin. Så flyttet han et stykke lenger bort, og slik fortsatte det. Veien var ferdig ved midnatt.

På sydsiden av Tusculumhaugen finnes en løs blokk i bergveggen, som truet med å ramle ned på de underliggende hus og derfor hadde blitt fastlåst med en jernkjetting. En annen løs blokk i en hammer på nordsiden av veien mellom Charlotta og Giken var man også redd skulle rase ut mot en brakke på sydsiden av veien. Den ble likeledes fastlåst med en jernkjetting.

En del av oss funksjonærer var samlet hos direktøren. Så sa han, at om det skulle bli krig så skulle det ikke bli noen nød for oss tre svensker, jeg , Sjøsted og Rosenquist. Vi skulle bli innsatte i det gamle dynamitthuset på andre siden av Langvatn, og vi skulle få tilsendt mat, sprit og kortlek. Så ringte expeditør Roesen i telefon fra Finneide. Han var aldeles vettskremt og ropte: "Nå er det krig - jeg er mobilisert" Men straks derpå ringte det på nytt fra Finneide og det fortaltes at det var noen på kontoret som bare ville ha det litt gøy med Roesen.

Siden kom beskjed fra Oslo at man i Karlstad blitt enige.

En gang på midten av 1800-tallet kom en familie Olson og et par andre fra Vestergøtland. De var såkalte "knallar" eller "skreppekremmere" på norsk. De slo seg ned i Bodø.

Lars Olson hadde en butikk med vinrett. Han bl meget fornærmet om han hørte at noen Sulitjelma-bo hadde vært i Bodø og ikke hilst på hos han. Jeg var alltid innom og da kom det straks frem en flaske portvin. En bror av Olson hadde manufakturhandel ved Stortorget. Han kaltes bare "blåsvensken". Så var det slakter Olsen i Bodø. En søster var gift med dampkjøkkenbestyrer Karlsen i Sulitjelma. Han kom antakelig sammen med Olson-familien. En som også var med var Mellby. Han kom til Sulitjelma og ble ansatt og reiste rundt for å kjøpe opp slaktedyr til Verkets handelsbutikk. Så ble han nattvakt en tid, før han reiste til Fauske og startet dampbad. Det var ordnet med "titthål" for mannfolk som bruktes når det var damebadtid. Det kostet 25 øre titten.

Jeg kom til Finneide den 17/12 1897. Neste morgen dro jeg med posten over isen til Sjønstå. Isen var svak, posten ble dratt på en kjelke der en kokke satt på, men jeg gikk hele veien. På noen steder var isen så svak at vi måtte gå opp på land. Vi kom så til Sjønstå og derfra med hest og slede over fjellet til Furulund. Der ble jeg bedt på kveldsmat av Sture Persson Henning, som jeg kjente fra Tekniska Høgskolan. Da vi hadde sittet en stund til bords, sa Sture: "Hva er det som drypper på gulvet?". Det viste seg å være mine bukser som begynte å tine, etter at de hadde blitt stivfrosne til knærne under reisen.

Direktør Knudsen kom noen dager før meg til Finneide, men da var det livsfarlig å ferdes på isen. Han ble kjørt til Setså, der det møtte seks menn godt utstyrt med ski og tau. Knudsen tok på seg ski, mennene likeså. De bant tauene om han og dro han over fjellet ned til Sjønstå.

Inn kommer to svenske rallare. "Ursäkta, ingeniøren skulle väl inte ha något jobb til oss?". De fikk.

En annen gang kom det inn en ungdom fra Lofoten. "È det du som è gruv-Calle?" "Ja, hva var det om?" "È skull ha arbei". Han fikk.

Stiger Lars Berge hadde en sønn som også het Lars og arbeidet i Sulitjelma. Så kom det et brev fra kontoret påskrevet ; Lars Berge sen. (For senior. red. anm.)

Da ble Berge arg og sa: "Nå har jeg vært stiger her i snart 20 år og de forbannede bokholderne vet ennå ikke hva jeg heter. Jeg heter Lars Berge og ikke Lars Bergesen":

Stiger H. fortalte at borsmeden hadde vært syk så Petter Grønli hadde måttet gå "kaviar" for han. Det skulle naturligvis være "vikar".

Frans Petterson kom som stiger til Giken gruve i 1898. Han fortalte til meg at før i tiden hadde stigerne en slags premie på hva av kisproduksjonen de leverte som stykk-kis. Stigeren lot murerne lempe inn grusen innen for murene. Det var i murene omkring heisen i Olavs stolls vestre feltort som dette skjedde. Jeg fikk murene revet ned og tok vare på en mengde grus.

Fru ingeniør B. fikk tvillinger. Hun ga svovelrøyken skylda.

Consul Persson hadde tenkt å bygge et svagdricks-bryggeri i Mons Petter. Men innen grunnmuren var ferdig fikk han vite av lensmannen at det var ulovlig å drive privat bryggeri. I stedet ble det bygget et stort hus der Anfindsen flyttet inn.

Små snøskred gikk ofte på Giken-veien og mellom Sagmo og Jakobsbakken. Ett eneste stort snøskred på min tid, gikk fra fjellet straks vest for Hellarmo stasjon. Av lufttrykket ble skogen på andre siden av jernbanen for en stor del knekt og delvis opprykket med roten.

Ut av hammeren over Charlotta gruve kom det en gang en stor steinblokk som gikk gjennom taket på stigerkontoret ved stoll 4. Blokken ble liggende på vegen utenfor kontoret og lå der ennå siste gang jeg var der.

Lenger mot vest kom et par steinblokker rasende ned mot stigerbrakken, som ligger på en høyde. Blokkene ble liggende i en dalgang straks utenfor. I hammeren straks vest for Giken-broen hengte en blokk som vi var redde for. Om den raste ned kunne den ta Giken-broen med seg. Vi la dynamitt bak blokken og det gikk bra, blokken ble liggende i veikanten.

Da demonstrasjonstoget av arbeidere kom ned til jernbanestasjonen var jeg og direktør Qvale der for å roe ned svenske og finske arbeidere. De risikerte ellers å bli utvist. Da toget gikk sto en ungdom foran meg og skrek: "Dra åt helvete og kom aldri mer igjen". Ved forhøret forklarte han at det var "noen" som hadde trampet på liktornen hans og at det var til denne han skrek. Han fikk straff for "gateuorden".

En tysker ble under okkupasjonen i Norge sendt opp på Sulitjelmatoppen for å male et hakekors der. Han falt ned og slo seg ihjel, og ble begravd i Sulitjelma. Så kom det beskjed om at han skulle sendes til Tyskland. Han ble oppgravd og lagt i en zinkkiste.