En sangforenings besøk i Sulitjelma, året 1904

Av Andreas Spjelkavik

       En fortelling om en sangforening fra det gamle Christiania som kom til Sulitjelma i året 1904 og der fremførte sin kunst av sang blant de mange renhårige Gruveslusker og barske Rallere i denne avkroken av vårt land.

       I mine søk etter Sulitjelmas gamle historie så har ofte tankene dukket opp om hvordan det var å komme hit til dette noe bortgjemte stedet i de riktig gamle dager. Den gang da det svenske gruveselskapet styrte med hard hand alt det som rørte seg i og omkring dalen. Den gang da det vesentligste man stort sett hadde lov til å gjøre her var å arbeide og atter igjen arbeide. Kom du hit som arbeidssøkende så hadde du sikkert det mest nødvendige med deg i en sekk, i en koffert eller i ei eske. Fikk du da et arbeid så fikk du også tilvist ei seng til å sove i og en plass ved et bord der du kunne sitte og spise din mat. Maten du spiste kunne du bare kjøpe på gruveselskapets butikk. Middagen var vel som vanlig for de fleste den gang innkjøpt felles for brakkelaget, også den var innkjøpt fra den samme butikken. Andre butikker fantes ikke i mange mils omkrets. På fritida var det lov å gå ut i det fri, men du kunne ikke jakte eller fiske i stedets omegn. Det var forbeholdt bare for verkets funksjonærer. Slik var det i dette "Lapplands Helvete", slik den svenske agitatoren Kata Dahlstrøm en gang beskrev forholdene til å være for den menige ansatte, i sin serie av tre meget skarpe artikler om Sulitjelma som hun skrev i avisen "Sosialdemokraten" for året 1904.
       Da jeg for en tid siden gjennomgikk den samling av fotografier som Kåre Enge etterlot seg, var det der blant annet 5 fotografier av en sangforening som en gang var her på stedet og avholdt en konsert ute i fri luft. Året skulle ha vært 1904. Fremføringen av programmet ble gjennomført, fra en for anledningen oppbygget scene, i en skråning oppover i terrenget, ovenfor det den gang nybygde knuseri og sjeidehus. Der var bygningsarbeidene blitt full- ført tidligere det samme året. Her, i denne bygningen, i den øverste etasjen var det den gang også anlagt en sentral taubanestasjon hvor fire taubaner kom med malm fra gruvene rundt omkring, som så ble tømt over til flere knuseverk før den videre behandling av malmen i en foredlingsprosess. Slik som noen ennå husker det, eller har hørt om at det tidligere var, inntil at den siste endringen av alle foredlingsanleggene på Sandnes ble gjennomført i 1960-årene
       På et av fotografiene vises sangerne ved avreisen fra stedet etter sin opptreden, med båt fra kaia nede ved butikken i Furulund. På det fotoet kan det telles i alt 62 menn, alle med hvite luer som var oppstilt før de gikk om bord i båtene "Sulitjelma I" og "Sulitjelma III", og kanskje også i "Gutten" som var en noe mindre dampdrevet båt. Etter oversikten av alle deltakerne fra denne reisen var det nok de 61 menn, fordelt på de fire stemmene i koret sammen med dirigenten som hadde hvite luer. Sangforeningens utrettelige og alltid overalt værende "Tilsynsmann", sammen med solisten var nok sannsynligvis ikke påkledd med noen hvit sangerlue? Det var den gang i tillegg til de mange syngende gjestene også en større mengde interesserte lokale skuelystene mennesker, både menn og kvinner, til stede på kaia ved avreisen. Det kanskje ikke så rart når man tenker på at Sulitjelma fikk sitt første sangkor, omtalt som "Sulitjelma Mandssangerkor" alt i 1902. Det var et kor som opphørte allerede i 1922, men som kanskje kan sies å ha blitt etterfulgt av "Fagforeningens Mannskor" i 1924. Sang og musikk har nok alltid vært et meget kjært innslag i Sulitjelmas kulturelle hverdag så lenge driften av gruvene varte og den gang da innbyggertallet var noenlunde høyt og stabilt. Ved å se i de mange gamle album så hadde det først stiftete sangkoret, Sulitjelma Mandssangerkor i 1907 i alt 27 sangere. I det vi kaller for de harde trettiårene og senere i etterkrigstiden så hadde Fagforeningens Mannskor 32 deltakere, Sulitjelma Damekor hadde også sine 32 deltagere, mens Sulitjelma blandede kor hadde 34 deltakere. I tillegg var det både et guttekorps fra 1915 med 31 deltakere og to musikkorps med voksne deltagere fra før 1907, samtlige av de tre sistnevnte korps med en ukjent levetid. Tallene på deltagere nevnt foran er tilnærmet etter fotografier. Alle kor og korps nevnt foran er nå blitt historie, men sangen og musikken lever fortsatt. For med noe hjelp fra tettstedene Fauske/Finneid og nå med en delvis moderne forbindelse i form av veg ut til omverden så lever sangen og musikken i denne avkroken av landet fortsatt i dag. Sulitjelma Musikkorps stiftet 1924, med sine i alt 41 medlemmer, videre må nevnes Sulitjelma Skolekorps, stiftet 1955 som for en del år siden talte 37 medlemmer. Men det korpset er nå inne i en meget ond sirkel med generasjonsskifte og fraflytting fra stedet, så i dag stiller dette med bare et knapt tjuetalls medlemmer. Og til slutt, det nye "Mons Petter - koret" som teller mellom 25 til 30 sangere. Noen "Tordenskjolds Soldater" må det jo bli på et sted som Sulitjelma, som i dag har omkring 450 fastboende innbyggere.
       Jeg har tenkt mye på det foran omtalte fotografiet fra kaia i Furulund og en tanke som jeg ikke har funnet svar på var om stedet den gang, i 1904 kunne ta i mot 64 tilreisende sangere, medregnet dirigent, solist samt tilsynsmannen og samtidig gi de mange langveis farende gjester en høvelig mottagelse? Og ikke minst hvordan var det den gang for fremmende folk som kom langt borte fra og reise fra Finneid og opp til Sulitjelma med den kommunikasjonen som da fantes. Båtene på de tre vannene var jo som andre båter flest. Men forbindelsen mellom Øvrevann og Langvann var jo ikke noen daglig kost. Opp til dette stedet hvor det den gang var 10 timers arbeidsdag og prinsippet fortsatt gjaldt med at to menn delte den samme senga. Når den ene mannen var på arbeid så hadde den andre mannen senga til sin høyst tiltrengte kvile. Og hadde en familie fått en liten boplass, bestående av kjøkken med ett eller to rom i tillegg, så måtte også familien samtidig ta i mot en eller flere lauskarer, liggende på kjøkkenet dersom da ikke familien selv hadde en større barneflokk. Hvor bodde alle de sangerne som den gang, i 1904 var på besøk her? Denne tanken gnog meg stadig og en dag forsøkte jeg å finne svaret.
       I forbindelse med de omtalte bildene så hadde Enge skrevet at dette var bilder fra den gang da Christiania Håndverkers Sangforening var her i 1904. Det samme opplyste også Olaf Hansen om i et intervju, det muligens gitt til en tidligere lokalhistoriker, Ivar Kristiansen. Kanskje Enge hadde sine opplysninger fra dette intervjuet? Olaf Hansen hadde for det meste vært arbeidsformann stort sett gjennom hele sitt liv. De siste årene var det han som ledet utearbeidet ved "arbeidsområdet Kaia" på Sandnes før han i 1947 ble pensjonist, og han bodde jo i "Olaf Hansen Brakka" som lå nederst i "Port Arthur dalen" på midtre Sandnes, så her hadde han bodd lenge. Han var levende interessert i musikk og i de gamle dager var han ett av de i alt 28 medlemmene i det meget omtalte "Direktør Emil Knudsens Symfoniorkester" der han trakterte et blåseinstrument. Olav Hansen forteller om dette koret som var her i 1904, og han forteller videre at dirigentens navn var Sigurd Lie og at koret hadde med en solist ved navn Halfdan Rohde.
       Med dette som bakgrunn tok jeg en telefon til, Frode Beckmann Nilsen, i den foran omtalte sangforening, Christiania Håndverker Sangforening som nå heter Oslo Håndverker Sangforening. Han er i dag visstnok medlem av dagens styre og jeg spurte om han kjente noe omkring dette besøket fra året 1904. Han var ukjent med dette. Vi to snakket en del sammen, jeg fortalte han om stedet, slik historien nå forteller at det den gang var og jeg fortalte om mine tanker og han syntes dette var et interessant spørsmål. Han lovte meg og overlate mitt problem til den rette personen med kjennskap til korets arkiv denne saken.
       Etter noen dager så tok "rette vedkommende", Tom Martinsen, kontakt og han kunne da fortelle at i 1904 så var Christiania Håndverker Sangforening på reise i Sverige og mente koret da neppe i det samme året også hadde besøkt Sulitjelma. Jeg forsøkte meg forsiktig med at dersom koret hadde vært langt nord i Sverige så kunne jo retur til Norge med den nye "Malmbanen" fra Kiruna til Narvik være en mulighet, noe han betvilte. Men utenom det som fantes i korets arkiv så hadde han også drøftet mitt problem med andre av korets medlemmer og en hadde da nevnt at Sigurd Lie en gang i tiden hadde vært dirigent for "Handelsstandens Sangforening, Christiania". Jeg takket da pent og lovte å holde han orientert om "mitt problem" videre fremover.
       En ny ringerunde til Oslo brakte meg nå i kontakt med Arild Rinvoll som er formannen for et sangkor i Oslo som bærer navnet "Karl Johan Koret". Det er navnet i dag på det som en gang i de tidligere dager var Handelsstandens Sangforening, Christiania. Også han var en hyggelig mann å treffe på i telefonen. For han var det ukjent å høre om at dette koret noen gang hadde besøkt Sulitjelma. Men også han skulle undersøke saken. Og det gjorde han. Etter noen få dager fikk jeg telefon fra Rinvoll og han bekreftet da at koret faktisk hadde vært i Sulitjelma i 1904. Ikke bare det, men han fortalte også det var skrevet en utfyllende tiårsberetning for koret for årene 1897 til 1907 hvor denne reisen var nokså detaljert beskrevet. Beretningen fikk jeg tilsendt og hva kunne jeg ikke lese i den?
       Jo da, i 1902 begynte noen av Handelsstandens sangforeningens medlemmer og snakke om en "Sangerfærd til Nordland", planlagt til omkring midtsommerstid i 1904.
Denne planen vant straks noen av medlemmenes varmeste tilslutning helt fra første dag og de andre medlemmene kom også senere etter hvert med. Da spiren nå var sådd så begynte også styret med sine rekognoseringer angående gjennomføring av en slik reise. Og i dette arbeidet var formannen Arne Stang den drivende kraft godt hjulpet av det øvrige styrets medlemmer.
       Det musikalske program for korets høstseksjon i 1903 ble derfor i dette året lagt opp med tanke på den kommende "Sangerfærd til Nordland" for øyet. I alt ble det i dette planlagte programmet satt opp hele 31 varierende korverk. Flere av de oppsatte numrene fordret også medvirkning av en solist. Til dette ble så senere den da kjente operasanger Halfdan Rodhe engasjert. Korets dirigent og instruktør var komponisten Sigurd Lie, som da tidligere var blitt ansatt ved koret fra den 1. juli 1903.
       På den kommende sangerferd ble det planlagt å avholde i alt elleve konserter i løpet av den 12 dagers lange reisen. Ansvaret for det musikalske program for hver konsert ble overdratt til dirigent Lie og nestformann i sangforeningen, Carl S. Dysthe og utarbeide. Nestformann Dysthe skulle også, dersom det viste seg nødvendig på grunn av Sigurd Lies helbred, også tiltre som fast vikarierende "Visedirigent" ved eventuelle behov. Dysthe forteller siden at et av hans morsomste og mest interessante minner om dette arbeid var den gangen da Sigurd Lie, en varm junidag forlangte at deres arbeid skulle bli utført i et skogholdt i nærheten av Slemmestad, hvor Lie den gang bodde. Lies lune humor resulterte i de morsomste utslag, mens de drøftet om hvilke av de 31 numrene de skulle spandere på de forskjellige stedene som senere skulle gjestes. Det ble en hel fysiologisk lokalbedømmelse av Nordland Amts byer og bygder som ofte hensatte de to programmakerne i en munter stemning over deres egne dypsindigheter.
Sangforeningens årsmøte ble avholdt den 10. februar 1904 og på det møte ble Arne Stang igjen valgt som formann. På det første møtet etter det omtalte årsmøte ble det også valgt en nestformann for sangforeningen, samtidig som det da også ble valgt en "Reisekommite for Nordlandsfærden" som skulle samarbeide med det tidligere valgte styret. Umiddelbart deretter ble det sendt ut et sirkulære til Sangforeningens medlemmer hvor det der bl.a. kunne leses at -
       Sangforeningen i siste del av juni 1904 vil foreta en "Sangerfærd til Nordland" med avholdelse av konserter i byene Hamar, Elverum, Trondhjem, Bodø, Narvik, Tromsø og muligens også i Svolvær. Forberedelsene var nå kommet så langt at man kunne danne seg en mening om utgiftene for de enkelte. Dersom koret ble på minst 50 mann vil utgiftene utgjøre ca kr 125,- pr. person. Hver deltaker skulle i 4 rater innbetale kr 25, - med den siste raten betalt innen midten av juni. Den resterende del av utgiftene var det meningen at koret skulle ta inn ved billettinntekter ved de planlagte konsertene. Samtidig skulle det også før avreisen avholdes en utendørs konsert på "Sankthanshaugen" i Christiania. Muligens ville denne inntekten kunne utlignes på deltakerne. For overskuddet ved konsertene på denne "færden", sammen med den innbetalte kontingenten ville den enkelte deltaker få fri reise og full kost frem og tilbake.
"Herved opfyldes ogsaa en fædrelansk Mission, der ikke mindst paahviler Sangerskaren ved paa en smuk og værdig Maade, at bidrage til Samfølelse med vore Landsmænd der Nord og bringe dem i Sangens Sprog der ikke kan misforstaaes, en Hilsen fra Norges Hovedstad." Slik Reisekomiteen sammen og Bestyrelsen i Handelsstandens Sangforening, Christiania uttalte det ultimo februar 1904.
       Etter forhandling med Vesteraalske Dampskibsselskaps direktør, Rikard With ble man enig om leie av selskapets skip, "D/S Lofoten" til denne noe spesielle reisen. Skipet som på den aktuelle tiden i året 1904 ville være liggende i Bergen, ferdig med årets vårpuss, kunne da befrakte denne "Sangerfærden" på sin reise tur/retur Trondhjem - Tromsø. Det ble også avtalt at det skulle gjøres noen små endringer om bord på båten slik at forholdene lå mest mulig til rette for en slik reise. Dette var nok nødvendig fordi båten ikke hadde lugarkapasitet til alle sangerne.
       Så var alt klar og reisen kunne begynne søndag den 26. juni 1904 kl. 06.30 fra Østbane-stasjonen etter at reisegodset var innlevert dagen i forveien. Den dagen gikk reisen først til Hamar og senere til Elverum med konserter avholdt på begge de to stedene. Endelig, kl. 20,26 var det klart for avgang fra Elverum med nattog til Trondhjem, og ankomst dit neste dag kl. 08.50. Der gikk man direkte om bord i D/S Lofoten og samtlige fikk nå etter skjønn og loddtrekning tilvist sine plasser om bord. Båten hadde som nevnt ikke lugarplass til alle de reisende. Derfor var nå lasterommet, eller som det tidlig ble døpt til - "Kasernen", blitt meget smakfullt innredet for de fremtidige overnattingene. I rommet var det blitt tømmeret de deiligste soveplasser kledd i rødt med servanter og stoler i samme trekk. En bred trapp med gelender var bygget opp og vakkert utstyrt i rødt. Ved tidligere reiser hvor noen av sangerne hadde overnattet i lastrommene om bord i båter var de plassene alltid omtalt som "Helvete". Ved denne reisen ble lasterommet straks døpt til å hete "Olympen". Etter at den enkelte nå hadde funnet sine plasser ble en felles frokost inntatt om bord. Senere var det også felles vandring rundt omkring i byen og man besøkte da bl.a. Domkirken og avholdt til sist en konsert i Frimurerlogens Festsal med påfølgende Seksa for koret. Kl. 24.00 var det avreise og alle mann tilkøys.
       Neste dag passertes Torghatten og "De syv søstre". Ved Torghatten ble det en stopp hvor koret gikk i land og vandret opp til "Hullet gjennom Torghatten". I Hullet var det forbudt å være høyrøstet eller å synge da det dermed kunne rase stein ned fra taket. Jeg var nok noe lettsindig, sier Visedirigenten i ettertid om dette ettersom han dirigerte koret i sin utfoldelse av "Norges Fjelde" og "Ja, vi elsker" inne i "Torghatt - hullet".
       Onsdag den 29. juni ankom D/S Lofoten til Bodø. Ved ankomsten til Bodø ble vi også hilst velkommen fra den vakre Lystyachten "Sulitjelma VI", som hadde Sulitjelma-selskapets elskverdige direktør Emil Knudsen med sin familie og gjester ombord. Koret var tidligere blitt innbudt til Sulitjelma som Direktørens gjester ved tilbakereisen fra Tromsø. Korets Bestyrelse og Reisekomité avla sammen med korets dirigent Sigurd Lie en visitt om bord i "Sulitjelma VI og ble her mottatt med strålende gjestfrihet.
I Bodø ble det avholdt en konsert for en fullsatt sal i Bodø Arbeiderforenings lokale. Umiddelbart etter konserten toget koret under fanene, fulgt av "hele byen", ned til havnen og koret gikk om bord i D/S Lofoten og reiste derfra om kvelden kl 20.30 for ankomst til Narvik neste morgen. Så sto da vårt prektige skip, D/S Lofoten igjen nordover mot Narvik, men denne gang eskortert et langt stykke på veg av "Sulitjelma VI" med Direktør Knudsen og hans følge før denne båten etter en siste manøver vendte og returnerte tilbake til Bodø by og medbrakte dem vår takk for de skjønne timer. Deretter fulgte i tett rekkefølge videre besøk, sammen med konserter og omvisninger ved stedene Harstad, Tromsø, Sortland, Melbo og til slutt i Svolvær søndag 3. juli med avreise derfra etter en middag kl. 13.00.
       Reiseruten videre var nå ifølge planen til Finneid i Salten hvor to av Sulitjelma Grubers ingeniører skulle vente på oss for deretter å føre oss som Direktør Knudsens gjester opp til Furulund.
       Om aftenen den forgående dag hadde vi passert den så kjente Saltstraumen og deretter ut på morgentiden ankom vi Finneid. Det var nå blitt mandag, den 4. juli. På Finneid ble vi tatt imot av ingeniørene Anfindsen og Quale som representanter for Direktør Knudsen. Han hadde til både vår og sin egen store skuffelse, nettopp som alt var arrangert til mottakelsen fått ilbud om å måtte foreta en gruvebefaring et annet sted. Imidlertid kunne vi ikke ønske oss et bedre vertskap enn det vi fikk. To små lauvpyntede dampbåter førte oss deretter over Nedre- og Øvrevann til Sulitjelmabanens stasjon Sjønstå, der Langvanns - elvens strie og grønnlige brevann styrtet seg ut i Øvrevannet.
"Her ventet det morsomme lille toget oss. Sulitjelmabanen, bygget som tertiærbane er vel verdens minste jernbane. På avstand fra den så var vi straks på det rene med hva den minnet oss om; Dopheide og Julebord. De små kupeene og grusvognene som nå skulle besørge frakten av de syngende "Merkuri sønner" var festlig pyntet med løv. Installeringen av passasjerene i toget foregikk under atskillig munterhet og vittige bemerkninger og i det Reisekomiteens formann meldte "alle mann på dekk" så peip det lille lokomotivet en fin liten diskant. Og av sted bærer det så gjennom den trangeste dal hvorigjennom det snor seg et tog. Elven skummer og fosser tett ved siden av banen, og de av de siste dagers strabasers mest slitte nerver får av og til et sjokk når man ved å se ut gjennom de små vinduer ser at vognene liksom henger ute i strykene.        Banelegemet snor og vrir seg i de merkeligste buktninger og krumninger. Det farefulle inntrykk må vike for det komiske ved situasjonen. For stadig vekk minner toget om en slange som forsøker å bite seg selv i halen. Fort går det ikke, stigningen blir stadig bare brattere og et par ganger stønner det lille lokomotivet rent astmatisk og gjør nesten en stans som forbereder oss på en vanvittig retur nedover bakke. Men en fornyet kraftanstrengelse, og videre bærer det mot et flatere terreng. Når vi så blir ferdig med denne svært spennende jernbanetransport har vi nå fått et imponerende inntrykk av den gigantiske natur som omgir oss. Et øyeblikk stirrer man opp til de ville Titaner, som henger truende over oss, i det neste lyste et vennlig grønt tun imot en for igjen å avløses av en foss, som velter seg skummende og hvit utfor klippene. Og disse fosser blir hyppigere og hyppigere og deres navn blir mer og mer uforståelige og lappiske jo nærmere man kommer Sulitjelma. Noe mer romantisk og eiendommelig kan man vanskelig tenke seg. Her vandrer skjønnhet og villhet sammen. Til slutt stoppet det lille toget ved Hellarmo og igjen var det noen små dampbåter som besørget reisen videre på Langvannet innover til Furulund hvor det var ilandstigning. Oppe ved gruvene må skjønnheten vike for den sterke industriens kvelende jernhand. Trærne står ødelagt av svovelrøyken, og det hersker en viss tristhet ved at vegetasjonen er lammet. Men menneskene lever her og utfolder en flid og en dyktighet som berettiger dem til å underlegge seg jorden. Og den mann som for dette er den drivende og ledende kraft i dette storslagne industrimiljø var vår vert, Direktør Emil Knudsen."
       På Furulund ble vi mottatt av Direktørens frue, hun tysk av fødsel, og hans tre døtre som gjennom hele dagen utfoldet den største elskverdighet. Straks etter ankomsten kl. 12.00 smakte en deilig frokost fortrinnelig etter den lange tur. Etter frokosten foretok vi under ledelse av våre venner, de to Ingeniørene, en overordentlig interessant gruvebefaring. Det var eiendommelig å se hvorledes det trauste fjell ble kokt og kom igjen som kobber.
       Konsert ble gitt utenfor Sjeidehuset på Sandnes kl. 16.00 for omkring 1000 mennesker. I dagens anledning fikk arbeiderne en halv fridag. (Fra arkivet til Gruveselskapet finnes opplyst at det i 1904 som gjennomsnitt for hele året var ansatt i alt 1289 personer.) Tross alle forutgående anstrengelser ble programmet her utført med en beundringsverdig kraft og energi, som alene stod tilbake for de begeistrede tilhørernes applaus. Det hadde hele dagen vært litt rusket vær, men under konserten lyste det opp et streif av sol som økte stemningen ytterligere.
       Etter konserten gav Direktøren middag i Ingeniørmessen, hvor arbeidernes musikkorps sørget for Taffelmusikken. Her var det høy stemning. Kaffe ble servert i Direktørboligen hvor den fraværende vert hadde lagt ut et eksemplar av sine egne komposisjoner til hver av sangerne med påskriften "Til erindring om Sulitjelma".
       Ved avreisen, omkring tolvtiden om kvelden, fra dette sted hvor en sjelden gjestfrihet hadde smilt mot oss fra første til siste stund var alle, som rimelig kan være, så trette at den vidløftige jernbanefrakt nedover bakkene ikke forstyrret noen. Man sovnet da blidelig inn, bare avbrutt av den siste dampskibsfarten over Øvre- og Nedrevann inntil vi ved halvfiretiden om morgenen kunne komme til køys på vårt kjære skip, D/S Lofoten. Det var ingen revelje den neste dag. De fleste sov til ca kl. 12.00 og senere på dagen på vei sydover kom godværet tilbake. Etter kapteinens forslag ble kursen nå lagt om til øya Bjørn utenfor Sandnessjøen. Der var det i de dager et marked og stemningen ble høy da D/S Lofoten ankret opp utenfor øya og sangerne kom i land.
Markedslivnet her artet seg som i gamle dager på Hovedstadens torv. Markedsblærer skingret og jentene hvinte under karfolkets handfaste kurtise, mens Honningkaker og ballonger blandet seg i ensemblet. En karusell manglet heller ikke og en lirekasses uharmoniske lyd ledsages av stivbente hesters ville ritt. Men ute fra havnen sendte D/S Lofoten nå ut sine manende signaler om snarlig avgang. Vi hadde en rute og et klokkeslett å holde så vi måtte forlate vårt møte med nordlendingen i hans Markedsstemning.
       Onsdag den 6. juli var vi tilbake i Trondhjem og det ble tatt avskjed med Kaptein Pallesen og hans mannskap på D/S Lofoten. Etter en felles middag for sangerne ble det kl 17.00 avholdt konsert i Domkirken før togavgang kl. 19.30 om kvelden. Neste dag ble frokost inntatt på Hamar jernbanestasjon, før ferden gikk videre til Christiania hvor det var ankomst og middag kl. 12.15 og dermed var denne reisen, "Sangerfærden til Nordland" avsluttet.


Etterord
       Den langsomt snikende sykdom som Sigurd Lie var befengt med var nå igjen uventet brutt ut og kom denne gang med en hastig død som sitt følge. Fredag den 30. september 1904 døde Sigurd Lie, bare 33 år gammel. Og alle i Sangerforeningen følte at med han gikk nå et stykke av korets fremtid tapt. En konsert til Sigurd Lies Minne ble avholdt søndag den 11. desember.
       Minnekonserten ble etterfulgt av et vakkert og stemningsfullt samvær. Om dette står det å lese bl.a.: "Som særlig kjær Gjest ved denne deltog vor Vert fra Sulitjelma, Direktør Emil Knudsen."
       Videre ved denne sammenkomsten ble Nordlandsmedaljen delt til hver deltaker. Den var utført skjoldformet i oksidert sølv og viser "Sangerskipet" som under Midnattssol stevner forbi "Hestmannen". Navnene på de steder som ble besøkt er risset inn i medaljen med innehaverens navn i revers.
       Til Kommandør av Handelsstandens Sangerorden ble den dagen utnevnt bl.a. Direktør Emil Knudsen. Direktør Knudsen mottok også for seg selv og sin hustru Nordlands-medaljen. Samme medalje ble også tildelt Ingeniørene Anfindsen og Quale, Sulitjelma.
       Med de opplysninger jeg nå har mottatt så kan jeg legge denne saken fra meg. Jeg vet hvem som var her i Sulitjelma med sin sang i 1904. Jeg vet hvordan dette besøket ble gjennomført. Sangkoret var direktør Knudsens gjester og gruveselskapet var vel til syvende og sist den som betalte hele regningen.
       Det som ved dette besøket ble servert til de mange syngende gjestene ble nok høyst sannsynligvis tilberedt og levert fra gruveselskapets Dampkjøkken, dette ikke til noen forkleinelse for vertskapet. Og Taffelmusikken ved middagen som sies å være besørget av arbeidernes orkester ble nok fremført av direktørens 28 mann store Symfoniorkester. Det er allment kjent fra den gang at direktøren var meget interessert i sang og musikk og selv en utøvende kunstner av begge arter. I tillegg til å lede en større bedrift knyttet han til seg samtidig også musikere til et Symfoniorkester bestående av i alt 28 personer. I det vesentligste var de utøvende musikerne ansatte funksjonærer ved bedriften. Onde tunger forteller i ettertid at dersom det manglet et instrument til orkesteret og han fant en mann han ville ha med, så ansatte han mannen. Var det da ikke noe lønnet arbeid ledig som egnet seg for denne mannen så ble det laget en stilling for den nyankommende musikeren. En som er kjent omkring dette tilfellet er "Trønderen" som malte stakittgjerder gjennom formiddagstimene og spilte cello om kveldene.
       Og til sist, jeg fikk også kjennskap til hva de tilreisende følte da de ble befordret med gruveselskapets jernbane.
       Overnattingen ved sangkorets besøk til Sulitjelma ble gjennomført om bord i D/S Lofoten som i mellomtiden, da sangerne var i Sulitjelma, lå ved kai på Finneid og ventet på sine passasjerer. Jeg vil tro at alle sangerne som var i Sulitjelma den gang var fornøyd med det de opplevde i dette så meget avsidesliggende gruvesamfunnet.
Også jeg, jeg er nå blitt tilfreds og slår meg til ro med mitt kjennskap til denne historien!


© Sulitjelma historielag