Stedet Jakobsbakken

---

GEOGRAFISK PLASSERING I SULITJELMADALEN

Verket skjerpet i starten ganske vidt i fjellområdet rundt Jakobsbakken. De fant malm flere steder, men endte til slutt opp med at forekomstene rundt Jakobsbakken var så gode at et gruvested kunne anlegges på permanent basis. Sagmo, tre kilometer i nordlig retning fra Jakobsbakken, ble det gruvestedet som Jakobsbakken hadde som nærmeste nabo. Der pågikk driften til etter 1960.
Ca to kilometer på hver sin side av Jakobsbakken, anla Verket også to andre gruver, Anna (mot sør sørvest) og Helsingborg (mot nord nordvest). Driften i disse ble nedlagt før 1920.

Stedet Jakobsbakken var plassert på et platå i fjellsiden, sørvest av hovedstedet Sulis, og på motsatt side av Langvannet i forhold til bebyggelsen langs vannet. Høyden over havet var ca 600 meter. I Nordlandsklimaet betydde det like over skoggrensen.
Avstanden fra smeltehytta og oppredningsverkene i Sulis var så stor at svovelrøyk og andre utslipp ikke nådde fram og fikk gjøre "ørkenlignende skade" på vekstliv og annen natur slik det skjedde i nede dalen.

Naturen på Jakobsbakken var mektig. Stedet lå, som sagt, på et platå i dalsiden. Dalen var vid. På den motsatte dalsiden så man inn i en fjellrekke med topper som var blant de høyeste på Nordkalotten; de som lå i fremste rekke var Koppartoppen, Kokedalstinden, Vardetoppen, Stortoppen, Otertinden, Vaknachokka, Kjærtoppen og Saulotoppen. Mellom Stortoppen og Otertinden stakk en arm av Sulitjelmabreen fram og strakte seg ned i en v- formasjon. I bakgrunnen over breen kunne man skimte toppen av Sulitjelmakongen, Nord Norges nest høyeste topp (i mange år regnet geologene den som den høyeste).
Å ha daglig tilgang til slik mektig natur ses normalt på som en luksus. Bakkenfolk tok det med fatning. Det man har enkel tilgang til, blir man lett blasert overfor.